DDE eller DDT – Der det umulige er mulig

(This one have to be in norwegian): DDE har blitt 20 år. Også de som har de “riktige” meningene om musikk her til lands trakk i finstasen i Trondheim helga for å hylle gruppa fra Namsos. Plutselig var det stuerent med rai-rai.


Selv statsminister Jens Stoltenberg var der, og det er ikke det minste rart at han har skjønt at veldig mange lar seg begeistre av Bjarne Brøndbo og co. Det som er underlig er at det har tatt musikkjournalistene 20 år å fatte.

Personlig er jeg ikke noen DDE-fan, ikke noe spesielt i hvert fall. Rompa mi er en idotisk låttittel, og refrenget er heller irriterende når en hører det for titusende gang. Det finnes også mange andre typer DDE-sanger, som Vinsjan på kaia, men det er ikke poenget.  Poenget er et DDE har stått imot alle årene med ignorering eller nedsabling fra de som liksom forstår seg på ting her i verden. Her må jeg sitere en angrende synder som i Trøndelags største avis refererer hvor kritisk kritikerne har vært opp gjennom årene. For eksempel mot plata Det går likar no (1996): “Det verste med albumet er de mange hjelpeløse tekstene, som best kan beskrives som dårlige konfirmasjontekster”, skrev Dagbladet som ikke syntes noe om tekster om kuppelhau og magasjau. Plata solgte 265.000 eksemplarer.

Det har ikke vært mye surmulig å se hos Bjarne Brøndbo og bandet hans. I hvert fall ikke offentlig. De har kjørt på med trøkk, sannsynligvis godt hjulpet av det publikummet de har spilt for. De som har surmulet er de før nevnte kritikerne, DDE har ikke vært gangbar vare.

Nå er hyllesten plutselig samstemt. Den er fortjent selvfølgelig, men hvorfor tok det 20 år? Bildene brukt her er fra Sommerfestivalen i Selbu i 2008. DDE har spilt der flere ganger, men festivalen har vært omtrent like upopulær i toneangviende kretser som DDE. Det vil si at den pågikk i ti år, med 27.000 besøkende på det meste, før den fikk noe som begynte å ligne på medieomtale. Isteden konsentrerer musikkjournalistene seg om små festivaler som til stadighet går dukken, og ofte artister som gir ut så liteselgende album at karrieren fort går nedenom og hjem. Ikke bare det selvsagt, men i alt for stor grad når man ser på hva de ikke vil ta i med ildtang. Hadde de tatt litt flere turer på Årsøya i Selbu, eller til andre arenaer, så hadde de kanskje oppdaget at det både er folk fra by og land, of fra HELE landet som liker litt rai-rai.

DDE fikk i sin tid tilskudd fra SND, forløperen til Innovasjon Norge. Det er også brukt mot dem; for kommersielt. Det motsatte burde selvfølgelig vært tilfelle. Karrieren til DDE er interessant, og noe mange kan lære av, og ikke bare band og musikere. Selv er de stolte over hva de har fått til, og Brøndbo har holdt mange foredrag om hvordan de fikk det til. Bildet over fra en næringskonferanse i Selbu for et par år siden.

Så musikkjournalister og toneangivende meningsytrere burde ta seg en tur ut i virkeligheten til folk flest litt oftere. Der det umulige e mulig.

Advertisements

2 thoughts on “DDE eller DDT – Der det umulige er mulig

    1. Kjekt Frode! 😉 Og i dag leser jeg i DN om at landets mestselgende husmegler kjører rundt med Sie Gubba på øret. Ikke såkalt bondeknøl (det sies jo at det er bondeknøler som hører på “sånn” musikk), tjener 3 mill i året og bor i by. Ikke fan av det bandet heller, men det er jo interessant at såpass jordnær musikk, på dialekt, gjør det bra.

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s